Tilbakeblikk...

Takk for sist, kjære lesere. Håper virkelig dere har hatt en god jul og at året som kommer nå blir det beste dere har hatt, samme hvordan det forrige var. Jeg er ikke helt i skrivehumør for tiden, derfor tenkte jeg å legge ut novellen jeg adapterte om til kortfilmen min som du kanskje har sett. Hvis ikke linker jeg til den i bunnen av innlegget. 

Dette er en stil jeg skrev på ungdomskolen, så ikke døm for hardt på kvaliteten. Her er i hvert fall bakgrunnen for kortfilmen min. Kommentér gjerne!

Sårbare Are - en novelle av Katharina J. Strandbakke

Det var andre skoledag etter juleferien. Snøen lå tung og våt i veikanten, skulle tro våren nærmet seg allerede. Vinteren var blitt minst 5 uker kortere de siste to årene, det sa de i hvert fall på nyhetene. Jeg bannet stille for meg selv. "Hva skal jeg ty meg til nå?" Snøen var min likesinnede. Hvit og kald. Ustabil men samtidig altfor forutsigbar. Den kommer og går og alle hater den. Det var i hvert fall hva jeg trodde.

Jeg knøt nevene mine sammen mens jeg snodde meg inn den svære inngangsdøra som førte inn i hovedkorridoren på skolen min. Jeg knep øynene igjen og listet meg så stille som mulig, for og ikke skape oppsikt eller tiltrekke meg oppmerksomhet. Men som vanlig feilet det stakkarslige kraftig. Jeg rakk kun å ta ett åndedrag før jeg hørte den velkjente og mette stemmen jalle mot meg. Det var Lavrans.

"Neimen er det ikke sårbare Are! Kom du deg til skolen i dag også altså?", snerret han etterfulgt av en kvalmende latter. Jeg åpnet øynene igjen, de var så klart fulle av tårer, men det var ikke noe nytt, ikke for noen. Jeg hatet utseendet hans. Til og med mer enn mitt eget. For det var så altfor perfekt, liksom så gjennomført. Han hadde brunt og halvlangt hår som var oppklipt. Han hadde akkurat passe mengde med ting i det, så det så rocka og rufsete ut. Mitt var krøllete og rødt. Det hendte ikke sjeldent at jeg ble kalt "gingerkid" og slike ting. Stilen hans var like rocka og bøllete som håret, mens jeg eide ingen stil. Kun et offer sin. Hans smale øyne var følelsesløse, men munnen med de smale leppene signaliserte nytelse over smerten han så i mine tykke og tørre. Jeg klarte alltid å holde det jeg følte inni meg. Men det var så godt som alltid like før jeg sprakk. Jeg prøvde å gå fortere men visste det var et håpløst forsøk. Dette var deja vu, atter en gang. Jeg hørte masse latter og hvisking bak meg. En dør åpnet seg foran meg. "Heldigvis", tenkte jeg lavt. Jeg måtte være sikker på at de ikke hørte meg tenke heller, hvem kunne vel vite hva følgene ville blitt. Akkurat da jeg skulle gli bak døra så jeg hadde kommet ut av syne for resten av korridoren, så fikk jeg noe hardt og tungt i bakhodet og falt. Det neste jeg husker er at jeg våknet og at det var helt tomt i gangen. Det hadde ringt inn. Alle hadde gått inn til timen. Jeg merket noe som svei bak leggen. Da jeg så etter, så jeg et brannsår-lignende merke og et skittent spor av en sko som hadde vært våt da den kom inn døra. Den hadde vært klar som aldri før, til å absorbere møkk som senere skulle tørkes av på sårbare Ares legg.

Jeg kjente noe jeg aldri hadde følt før. Jeg følte nøye og så for meg en glovarm kinarett. Det var som at hodet mitt surret og freste. Jeg klødde i huden og ble varm. Jeg hadde kjent noe lignende, men da pleide jeg bare å stramme alle muskler og tenke på en barbie som løper på en blomstereng, en hemmelighet jeg tar med meg til graven.  Etter å ha tenkt på det, blir jeg alltid rolig igjen. Men denne gangen var jeg ikke engang innom barbien. Hodet kokte. Jeg måtte ut. Jeg kjente et skrik bygget seg opp og fylte tomrommet i brystkassa mi som hadde vært tomt så lenge at jeg ikke klarte holde meg oppe rett lenger. Nå var det motsatt. Det presset på, noe måtte ut. "Hva skjer med meg?" tenkte jeg. Ikke så riktig lavt heller, faktisk. Nå var det jo ingen i nærheten, naturligvis. Dette kunne ikke være normalt, såpass var jeg sikker på. Så jeg løp inn på do og krøllet meg sammen i fosterstilling på gulvet. Hodet hamret, men jeg fornektet at det var noe galt og la skylden på hva nå enn Lavrans hadde slengt i hodet på meg. Men da tanken på hva de hadde gjort mot meg streifet hodet mitt føltes det som at alle følelser ble ganget med tre. Det kjentes som at hodet skulle eksplodere. Jeg holdt ikke ut mer. Jeg dundret det tynne, lille hodet i den kalde murveggen alt jeg kunne, og forsvant på ny.

Jeg våknet av at vaskedama på skolen prøvde å bryte opp døra til dobåsen som jeg lå inni. Hun sleit fælt og jeg hadde ikke samvittighet til å gi henne bryet med å finne meg der. Men å reise meg var ikke så lett lenger, selv om jeg hadde en del trening i det etter slike episoder. Jeg tok doen til hjelp og kavet meg opp på to. Sjanglet og skalv mens jeg tok tak i låsen og vrei den rundt. Da jeg skulle ta i håndtaket registrerte jeg blodet på gulvet. Jeg ble kjempenervøs. Jeg taklet ikke å gjøre noen fortred. Men jeg måtte jo ut! Siden ting var som de var og jeg hadde fått et kraftig slag i hodet, roet jeg meg med at hun tross alt var vaskedame, og den vanlige "hun har nok sett verre ting"-tanken. Dermed dyttet jeg ned dørhåndtaket og rasket meg ut. Jeg aner ikke hvordan reaksjonen til vaskedama var, for jeg turte ikke annet enn å stirre i gulvet. Til slutt kom jeg meg ut, og merket at alle var dratt hjem. Det var solnedgang. Det banket litt kraftigere i hodet ved tanken.

Da jeg kom hjem satt far der med avisa foran ansiktet. Den avisa var hans varemerke. Hans posisjon mot verden. Hans avis var hans skjold. Det var bare han og meg hjemme. Eller? Det var bare meg. Mamma dro fra oss da jeg var mindre. Det var da jeg forstod hvilken dårlig person jeg var, når ikke en gang min egen mamma kunne elske meg. Hennes eget avkom. Jeg kjente hodet dundre igjen, og gikk til sengs.

Neste morgen tok jeg en smertefull dusj. Hodet hadde fått seg et voldsomt slag dagen før. Jeg følte meg forandret, men regnet med at det bare var min ikke helt oppegående psykiske helse som snakket for høyt igjen. Da jeg kom på skolen viste dette seg å avkrefte. Jeg fikk flashback fra dagen før. Hendelsene var ikke så forskjellige fra andre hendelser i min hverdag. Men allikevel var noe veldig forandret. Jeg gikk bakveien inn i det store grå bygget, der alle vi elevene ble formet for fremtiden. Jeg kjente såret i hodet mitt verket mer og mer, jo mer jeg nærmet meg døra. Magen iste. Det overrasket meg, jeg pleide ikke å føle slikt rundt dette lenger egentlig, var jo vandt med det. Men da jeg tok i metalldørhåndtaket og dro i det, var isingen i håndflaten min lik som temperaturen i magen min. Jeg skalv litt også, merket jeg. Men jeg frøs ikke, for resten av kroppen min var kokende varm. Jeg kjente en følelse fra barndommen i ansiktet. Noe som lignet solbrenthet. Det var ikke spesielt godt.

Men å gå inn bakdøra var ikke et så stort sjakktrekk som jeg hadde håpet på. Jeg ble møtt med Lavrans og gjengen hans som var på vei bak skolen for å ta sin morgenrøyk. Jeg kjente pulsen begynte å hamre i brystet, og pulsen hamret videre til hodet og såret jeg hadde der. Jeg visste jeg var ille ute og turte verken si noe eller tenke noe. Men dette viste seg å ta en annen retning enn jeg regnet med. Det betyr ikke at den ble noe bedre enn forventet. Jeg forventet meg en real omgang bank, men istedenfor så Lavrans lurt på gjengen sin og deretter på meg. Deretter stoppet også de, litt på avstand, og Lavrans skøyt ut: "Jasså, så du trodde du kunne slippe unna med det der, hæ? Din jævla homopervo!" Jeg turte ikke svare, men jeg ante heller ikke hva jeg skulle svart om jeg hadde turt. Hva i all verden var det han pratet om? "Hvorfor ser du ut som et spørsmålstegn? Tror du vi er dumme? Ikke lat som at du ikke vet hva vi snakker om, din idiot." Han gikk et skritt nærmere for å true, og gjengen av sauer bak han fulgte så klart etter. Jeg stod stiv og stirret redd i bakken under meg. "Herregud, du er virkelig patetisk du, ditt homsekrek. Hvorfor i helvete har du filmet i guttegarderoben mens vi dusjet, hæ?!" Han tok et lett sukk. "Hele skolen vet det nå, Are. Du har ingen sjanse", sa han med en mørk og ond stemme, og et smil som var så slu at jeg forstod det var han som hadde satt ut ryktet. Jeg så forskrekket opp på han og kjente hodet begynte å koke alvorlig hardt igjen. Jeg følte at jeg nærmet meg en unaturlig fargetone i ansiktet, og fikk bekreftelse da gjengen til Lavrans begynte å se en anelse forundret ut på meg.

Dette var å trå over streken. Fysisk tortur dag ut og dag inn kunne jeg til en viss grad leve med. Men dette? Denne sinnssyke leken med mine psykiske følelser, den ville jeg ikke finne meg i, nå var det virkelig nok! Men akkurat da jeg skulle til å åpne munnen for å slippe ut en tøff frase som forhåpentligvis ville stoppe det psykiske og la det fortsette fysisk, forsvant stemmen min. Jeg kokte snart over. "Hva faen skjer med meg, dette går da ikke an? Også NÅ?!" Jeg kjente jeg hatet meg selv unaturlig sterkt. Endelig skulle jeg stille opp for meg selv, og hva skjer? Jeg er så mislykket at ikke engang det går. Jeg løp. Med halen mellom bena. Igjen.

Mens jeg løp på vei inn i skogen, trakk jeg den konklusjonen at grunnen til mitt stemmetap var at jeg var gråtkvalt. Men da jeg kom langt nok ut i skogen til og trygt kunne slippe det løs, kom det ingenting. To tårer, medfulgt av ingenting. Bare en vanvittig trang til å skrike ut all smerten som sprengte i brystet mitt. Jeg måtte bare få det ut. Jeg trakk pusten inn til det verket maksimalt, og strammet alle magemusklene. Jeg hadde ikke plass til mer smerte i den lille kroppen min, snart revnet den. Jeg satte i et hves. Noe var veldig galt, jeg visste jo det. Men hvorfor i all verden var mitt nødvendige og livsviktige skrik kun et hves? Var det ikke mer enn et vindpust, det jeg hadde gått og båret på hele denne tiden? All smerten var egentlig kun en grå støvsky av ubetydelig puss. Jeg visste litt av hvor mye smerte denne verden innebar, og forstod med ett at jeg ikke kunne ta mer av den smerten verden krevde at jeg skulle bære. Jeg var ikke bygget for det, rett og slett. Jeg innså at min mening med livet hadde vært å være en person som mennesker som Lavrans kunne få ut dritten sin på. Men ikke noe mer enn det. Og nå var jeg full. Jeg var full av smerte og sinne til randen, så nå falt jeg sammen. Min tapte stemme var mitt bevis. Jeg var ikke skapt for å kunne stille opp for meg selv. Jeg var skapt med en baktanke som var å være et hjelpemiddel for andre. Og nå var hjelpemiddelet utgått. Jeg var ikke nødvendig å ha lenger. Alt var så opplagt og tydelig. Hvem ville savne meg egentlig? Jeg hadde kun en far, med et tryne laget av avis-papir. Han kunne bli lest ved ett blikk, men var hemmet for å lese andre. Deriblant meg. Og nå var det slutten.

Jeg innså alt dette i løpet av få sekunder, der langt inne i skogen. Jeg kjente min mening med livet var god nok, men nå var målet nådd. Da jeg innså dette startet jeg å løpe igjen. Jeg løp og løp over stokker og steiner. Det var fremdeleles morgendugg på mose, stubber og steiner. Og akkurat i det jeg skulle hoppe over fra en stein til en stubbe, gle jeg kraftig og falt tre meter ned en skrent. Jeg landet vel egentlig hardt, men det føltes som en vanvittig lettelse fylte hele meg da jeg dundret i bakken. Det startet i ryggen og brystet, og fortsatte ut i hele kroppen. Jeg fylte hele brystet med luft og svevet. For en utrolig lettelse! Jeg kunne ikke annet enn å smile.

Jeg lå med det største smilet jeg hadde hatt i mitt liv, da jeg sovnet stille inn. Hvordan kan en med et så miserabelt liv sovne inn så lykkelig? Jo, det skal jeg si deg. Det gikk hull på min byll av smerte og verk, da jeg falt. Det hele tok en slutt. Jeg falt pladask for himmelen og landet på en stor og spiss stein. Den brøt gjennom min rygg og splittet mitt bryst. All smerte ble satt fri, og jeg fløt videre opp i evigheten. Jeg fant målet med livet. Og nå var smerten over. Jeg kan snakke igjen, jeg kan fortelle historier igjen. Akkurat som denne. Når begeret blir fullt, renner det over. Deretter er det plass til mer. Men i mitt tilfelle knuste begeret til små biter.

Små biter, som deg og meg.

Skrevet av Katharina J. Strandbakke, 18.05.09

It's your choice...^