Okei, så alt for mye har skjedd siden sist jeg skrev her. Og grunnen til at oppdatering av bloggen ikke har stått øverst på prioriteringslisten min vil jeg nok komme tilbake til i detalj når tiden er inne. Men min yndlingsleser og yndlingsperson er borte. Så jeg trenger nå å finne ny motivasjon for å ta opp igjen skrivingen. Akkurat for øyeblikket aner jeg ikke hvem som leser dette, så jeg skriver vel mest for meg selv.
Det var det jeg klarte nå egentlig, så kan jo poste et halvferdig innlegg jeg skrev for en del uker siden, etter hjemreisen fra studieturen. Bilder kommer når jeg får meg et redigeringsprogram!
Skrevet onsdag 9. november:
Så, jeg er hjemme igjen. Dro hjem tidligere fra studiereisen enn de andre. Angrer ikke ennå, selv om jeg savner den fantastiske klassen min veldig mye. Vil takke de for alt sammen, støtten, forståelsen, omsorgen… For å ikke se ned på meg, se på meg som svak, men heller sterk fordi jeg tar de valgene jeg må ta i forhold til hvem jeg er.
Turen var helt fantastisk så lenge den varte. Jeg er glad jeg dro. India er et helt sykt land, motsatt av Norge på alle måter. Og da sier det seg selv at det må være mye bra også!
Det er ikke lenge siden jeg lærte meg å ta meg selv og mitt på alvor. Og siden jeg er ganske så fersk på det området så medfølger det en del konsekvenser. Hvordan skal jeg vite når jeg under- eller overvurderer meg selv? Jeg har funnet ut at jeg bare må prøve meg frem. Lære av mine egne feil. Jeg ble fortalt på studieturen at det er viktig å lære av andres feil. Men hadde det vært så lett, så hadde ingen hatt noen problemer i verden. Da hadde alt gått som smurt. Man må høre på andres råd, ta de i betraktning når man tar en avgjørelse. Men avgjørelsen er det kun en selv som tar. For kun du er deg, og vet til syvende og sist hva som er best. Og er ikke du sikker, så er det helt sikkert at ingen vet det bedre heller.
Jeg har lært mye av denne perioden her. Mye har skjedd, for ikke å snakke om i hodet mitt. En ting er at det er noe positivt ved hvert valg. Og tar man et feil valg, ikke angre. Ta konsekvensene og lær fra det. Er det ikke det livet går ut på?
Jeg ser lysere på fremtiden etter denne turen. Delvis fordi den ligger bak meg, og delvis fordi jeg dro, den ligger ikke uutforsket bak meg. Og jeg tok valget. Jeg føler meg mer som en herre over mitt eget liv nå enn før. Jeg hadde ingen støtte hjemmefra på valget å dra hjem, heller ikke fra autoritetene som var med på turen, altså læreren og hans venn som etterhvert ble alles venn. Allikevel var jeg den første til å dra hjem fra FN-studietur. Men det var det som var rett for meg. Og jeg vil tilbake. Lære alt jeg ikke fikk lært denne gangen. Men du skal vite jeg fikk lært utrolig mye uansett!
Jeg sov to netter på nattog sammen med andre indere. Jeg fikk testet ut indisk toalett, sånt som er nede på bakken. Jeg dro, ble kjent med mange nye mennesker og lærte meg å si nei når menn med fysisk kraft skulle presse meg til ting jeg ikke ville. Jeg fikk tatt masse bilder, spist masse mat jeg var skeptisk til, startet en håndbakturnering som endte som i at 100+ indere stod rundt og ropte som noen gale, og klassen minst like mye da vi lå omtrent likt i styrkenivå. Var som å være i en av de scenene i filmer man får skikkelig rush av å se på. Jeg ville ikke vært det foruten. Og selv om jeg vet at de andre i klassen vil få mange flere slike opplevelser på turen som jeg går glipp av, så vet jeg at jeg kommer til å få uendelig av de uansett om jeg ønsker det. Ingenting tilsier at jeg ikke får lært om livet uansett. Og det er en herlig befrielse og være klar over.
Disse ukene hvor jeg er hjemme og de andre er i Nepal og India, skal jeg ikke ligge rett ut og ha ferie. Jeg skal besøke ambassader, FN-kontorer og Stortinget bl.a. Det blir også veldig lærerikt, gleder meg. Mailer er sendt ut og venter i spenning på svar. Har følelsen av at mennesker som jobber med slike fagområder setter pris på at ungdommen engasjerer seg. Vi er jo tross alt den generasjonen som snart tar over landet og fører det videre.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar