Det er en grunn for at en klisjé blir en klisjé!
Det er en grunn for at ord og uttrykk mister sin opprinnelige mening og kraft. Er det fordi man tar et uttryk i bruk så ofte fordi det nettopp passer ofte i menneskers livssituasjoner? Gjør dette så man blir vant til å høre det, så det mister sin effekt? Om noen bruker en klisjé så synes jeg det er viktig ta i betraktning at vedkommende kan mene det like sterkt som den første som noen gang sa det.
Det er viktig for meg å si før jeg fortsetter videre med noe mange vil kalle en klisjé...
Vær så snill, ikke døm meg før du kjenner meg. Eller i det minste, er du interessert i å mene noe som helst om meg, prøv å forstå hvorfor jeg gjør som jeg gjør før du mener det er negativt, dumt, teit eller slemt.
Jeg prøver av egne grunnleggende verdier å ikke være en hyklersk person. Derfor jobber jeg hardt for å leve opp til mine egne ønsker om andres atferd. Jeg har en tro på at mennesker er i stadig endring og vekst. Mitt inntrykk er at mennesker generelt er veldig tilpasningsdyktige. Og alle liv inneholder opplevelser som setter denne ressursen på prøve. Men det innebærer også at alle har anlegg for å endre verdier og holdninger til en hver tid ! Er det da riktig å la vårt behov for kategorisering trampe på det faktum? Jeg mener at man må gi andre rom til å utvilke seg. For det er alltid en grunn, og den grunnen må vi stole på at er bra nok. Selvfølgelig finnes det folk som ikke liker forandringer i andre av ulike grunner, ellers hadde man vel hatt mange flere nære vennskap og forhold livet ut enn det vi har. Men da må man ta et valg. Skal man mene noe særlig mye om personer man egentlig ikke er intressert i å ha nær? Er det verdt energien det krever?
Jeg har vært en heldig person i forbindelse med fordommer blant medmennesker, noe som har vært flaks fordi jeg har aldri hatt evnen til å late som jeg er noen jeg ikke er. Enda en klisjé? Men jeg forstår folk som sier det. Det å kunne "gli inn i mengden" og mene det fellesskapet mener har nok til tider vært et ønske, blant annet i ungdomsskolealder hvor det er krevende å skille seg ut og stå støtt med egne meninger. Men det har vært mye mindre slitsomt for meg å stå ved mitt fremfor å prøve og være noen andre, mene noe annet. Det jeg mener med at jeg har vært heldig er at det for det meste har vært et flertall av inkluderende og aksepterende mennesker rundt meg, både på ungdomsskolen, videregående og folkehøgskolen. Folk rundt meg har i hovedsak vært trygge på seg selv og ikke hatt behov for å dømme andre, men heller la folk utfolde seg og få plass til å finne ut hvem de er.
Men siden jeg har vært så heldig som jeg har så følger det noen konsekvenser jeg kjenner på nå. Jeg har liten trening i konfrontasjon og møter med såkalt "dømmende" mennesker. Jeg har alltid vært opptatt av å bli likt av alle og har funnet en identitet i det. Mens kanskje denne identiteten er skapt på et falsk grunnlag? Jeg vet jo egentlig at dette ikke er mulig. Det kan ha noe med å gjøre at jeg fremdeles er veldig usikker på meg selv i ny relasjon med andre. Jeg er usikker på hvem jeg er i følelsene mine, selv om jeg godt kunne forklart det med ord. Jeg kjenner at jeg nesten er mer redd for hva ukjente mener om meg enn hva de nære mener. Kanskje fordi jeg vet at jeg er en ålreit person, og at de fleste som gir meg en sjanse finner ut dette? Men det burde ikke være så viktig.
Poenget er at jeg har et ønske om at man skal ha mer aksept og forståelse for medmennesker. For jeg jobber hardt med å ha det ovenfor andre. Og kanskje jeg håper på for mye, men jeg tror at alle ville tjent positivt på å gjøre et realt forsøk.
Her er et bilde jeg tok av en kaktus.
Fred inn!
- Kattiz
Det er en grunn for at ord og uttrykk mister sin opprinnelige mening og kraft. Er det fordi man tar et uttryk i bruk så ofte fordi det nettopp passer ofte i menneskers livssituasjoner? Gjør dette så man blir vant til å høre det, så det mister sin effekt? Om noen bruker en klisjé så synes jeg det er viktig ta i betraktning at vedkommende kan mene det like sterkt som den første som noen gang sa det.
Det er viktig for meg å si før jeg fortsetter videre med noe mange vil kalle en klisjé...
Vær så snill, ikke døm meg før du kjenner meg. Eller i det minste, er du interessert i å mene noe som helst om meg, prøv å forstå hvorfor jeg gjør som jeg gjør før du mener det er negativt, dumt, teit eller slemt.
Jeg prøver av egne grunnleggende verdier å ikke være en hyklersk person. Derfor jobber jeg hardt for å leve opp til mine egne ønsker om andres atferd. Jeg har en tro på at mennesker er i stadig endring og vekst. Mitt inntrykk er at mennesker generelt er veldig tilpasningsdyktige. Og alle liv inneholder opplevelser som setter denne ressursen på prøve. Men det innebærer også at alle har anlegg for å endre verdier og holdninger til en hver tid ! Er det da riktig å la vårt behov for kategorisering trampe på det faktum? Jeg mener at man må gi andre rom til å utvilke seg. For det er alltid en grunn, og den grunnen må vi stole på at er bra nok. Selvfølgelig finnes det folk som ikke liker forandringer i andre av ulike grunner, ellers hadde man vel hatt mange flere nære vennskap og forhold livet ut enn det vi har. Men da må man ta et valg. Skal man mene noe særlig mye om personer man egentlig ikke er intressert i å ha nær? Er det verdt energien det krever?
Men siden jeg har vært så heldig som jeg har så følger det noen konsekvenser jeg kjenner på nå. Jeg har liten trening i konfrontasjon og møter med såkalt "dømmende" mennesker. Jeg har alltid vært opptatt av å bli likt av alle og har funnet en identitet i det. Mens kanskje denne identiteten er skapt på et falsk grunnlag? Jeg vet jo egentlig at dette ikke er mulig. Det kan ha noe med å gjøre at jeg fremdeles er veldig usikker på meg selv i ny relasjon med andre. Jeg er usikker på hvem jeg er i følelsene mine, selv om jeg godt kunne forklart det med ord. Jeg kjenner at jeg nesten er mer redd for hva ukjente mener om meg enn hva de nære mener. Kanskje fordi jeg vet at jeg er en ålreit person, og at de fleste som gir meg en sjanse finner ut dette? Men det burde ikke være så viktig.
Poenget er at jeg har et ønske om at man skal ha mer aksept og forståelse for medmennesker. For jeg jobber hardt med å ha det ovenfor andre. Og kanskje jeg håper på for mye, men jeg tror at alle ville tjent positivt på å gjøre et realt forsøk.
Her er et bilde jeg tok av en kaktus.
Fred inn!
- Kattiz
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar