Hei alle fine mennesker.
Tenkte det var på tide å skrive litt igjen. Jeg mener... Henger laangt bak med eksamensskriving, så da er det alltid tid for å skrive litt på bloggen. Trollolo.
Til syvende og sist hadde jeg ikke gjort noe nå uansett, så da ser jeg heller at jeg skriver noe her enn å sitte i sofaen og ikke gjøre noen ting, bare browse rundt på nettet og procrastinate like a baws... Som hvilken som helst annen 20åring.
I dag tenkte jeg å skrive litt om musikk og følelser. Mer primært Avenged Sevenfold. Jeg har et såpass emsjonelt forhold til det bandet at jeg har lyst til å dele det med dere. Så kanskje dere kan høre noe mer av det jeg hører etter å ha lest dette. Jeg vil dele opplevelsene jeg har med dette bandet. Forholdet som er...
01. juni 2008 valgte Aksel Strand Sefring å ta farvell med verden. Det ble for mye for den lille, fine kroppen. Det vakre, skjøre sinnet. Og 28. desember 2009 valgte the Rev, trommisen i A7X å gjøre det samme. Det er ubegripelig å tenke på hvordan bandet har taklet dette og klarer fortsette så sterkt som det de har gjort. Om man for eksempel ser på Slipknot så var det ikke like lett for dem å velge den veien etter Paul Gray gikk bort fra dem. Men A7X har, etter min mening, kun vokst seg sterkere.
Da Avenged Sevenfold hadde konsert i Norge i november 2011, valgte jeg å dra alene. Jeg ville slippe meg løs, få ut noe av smerten. Være der med Aksel. Han fikk aldri sett de live slik jeg så de. Bare som oppvarming for Iron Maiden for mange år siden. Og det er rart... Det er rart at han som viste meg dette bandet og fortalte hvordan de hadde holdt han gående lenger enn mye annet, ikke får høre de sangene jeg får. Oppleve bandet slik jeg får. Og å høre Rev synge om sin egen død med kompisene sine, ta farvell og være så sår som det han er i sangen Fiction river meg opp innvendig. Rev sa til bandet sitt før de spilte inn sangen at han hadde en siste låt. Den siste låta de trengte... Jeg spilte den for deg høyt fra bilen da... Så hele kirkegården fikk høre...
"Now I think I understand
How this world can overcome a man.
Like a friend we saw it through
In the end I gave my life for you.
Gave you all I had to give
Found a place for me to rest my head.
While I may be hard to find
Heard there's peace just on the other side."
All this hurt can finally fade
Promise me you'll never feel afraid.
I hope it's worth it, what's left behind me, yeah
I know you'll find your own way when I'm not with you
So tell everybody, the ones who walk beside me, yeah
Tenkte det var på tide å skrive litt igjen. Jeg mener... Henger laangt bak med eksamensskriving, så da er det alltid tid for å skrive litt på bloggen. Trollolo.
Til syvende og sist hadde jeg ikke gjort noe nå uansett, så da ser jeg heller at jeg skriver noe her enn å sitte i sofaen og ikke gjøre noen ting, bare browse rundt på nettet og procrastinate like a baws... Som hvilken som helst annen 20åring.
I dag tenkte jeg å skrive litt om musikk og følelser. Mer primært Avenged Sevenfold. Jeg har et såpass emsjonelt forhold til det bandet at jeg har lyst til å dele det med dere. Så kanskje dere kan høre noe mer av det jeg hører etter å ha lest dette. Jeg vil dele opplevelsene jeg har med dette bandet. Forholdet som er...
01. juni 2008 valgte Aksel Strand Sefring å ta farvell med verden. Det ble for mye for den lille, fine kroppen. Det vakre, skjøre sinnet. Og 28. desember 2009 valgte the Rev, trommisen i A7X å gjøre det samme. Det er ubegripelig å tenke på hvordan bandet har taklet dette og klarer fortsette så sterkt som det de har gjort. Om man for eksempel ser på Slipknot så var det ikke like lett for dem å velge den veien etter Paul Gray gikk bort fra dem. Men A7X har, etter min mening, kun vokst seg sterkere.
Da Avenged Sevenfold hadde konsert i Norge i november 2011, valgte jeg å dra alene. Jeg ville slippe meg løs, få ut noe av smerten. Være der med Aksel. Han fikk aldri sett de live slik jeg så de. Bare som oppvarming for Iron Maiden for mange år siden. Og det er rart... Det er rart at han som viste meg dette bandet og fortalte hvordan de hadde holdt han gående lenger enn mye annet, ikke får høre de sangene jeg får. Oppleve bandet slik jeg får. Og å høre Rev synge om sin egen død med kompisene sine, ta farvell og være så sår som det han er i sangen Fiction river meg opp innvendig. Rev sa til bandet sitt før de spilte inn sangen at han hadde en siste låt. Den siste låta de trengte... Jeg spilte den for deg høyt fra bilen da... Så hele kirkegården fikk høre...
"Now I think I understand
How this world can overcome a man.
Like a friend we saw it through
In the end I gave my life for you.
Gave you all I had to give
Found a place for me to rest my head.
While I may be hard to find
Heard there's peace just on the other side."
Du var den som fortalte Katharina om kvinnedagen. Politikken. Hva vi alle er verdt. Du forandret livet mitt på mange store måter. På godt og vondt. Tenker ofte på deg, og familien din. De savner deg så jævlig mye. Du var en kunstner. Faen at du måtte dra.
"Left this life to set me free
Took a piece of you inside of me.All this hurt can finally fade
Promise me you'll never feel afraid.
(...)
I hope it's worth it, what's left behind me, yeah
I know you'll find your own way when I'm not with you
So tell everybody, the ones who walk beside me, yeah
I know you'll find your own way when I'm not with you tonight"
Men jeg vet at du har det bedre der du er nå. For her hadde du det ikke godt.
Legger atter en gang ut videoen jeg laget dedikert til Aksel. Mobbing er et helvete. Slutt med det! Mkey? <3 Er forresten min fantastiske lillebror, Mattis, som spiller hovedrollen. Takk igjen for hjelpen. Glad i'rei!
Har du noe band du har et tett forhold til? Fortell meg om det.
Fred inn.
-Katharina
Fantastisk. Helt fantastisk. Du skriver med en så god dybde at man hører deg snakke det, ikke skrive det. Aksel virker som den kjernefyren, synd det ble slik det ble. Men slik som A7X, man blir sterkere av det man mister, for man lever videre for den man mister.
SvarSlettStay sweet, stay cool.