Når du står på kanten av et veiskille og alternativene er disse...:
1. Enten å svømme over det dype, svarte men rolige havet så du får stygge infeksjoner i nesten grodde arr, og muligens et kjipt (men ikke livsfarlig) virus du må leve med resten av ditt liv
2. Eller å gå inn i en farlig skog der du vet med 99% sikkerhet at du vil bli angrepet og kraftig såret over lenger tid… Du vet hvor lenge, og at det er nettopp det. Lenge. Men du vet også at det har en slutt, og når du er gjennom det har du kampteknikker på å takle lignende situasjoner som aldri før.
...Si meg, hvilken vei velger du da?
Det er sånn ca. der jeg føler jeg står nå. Fanget i en kjip situasjon, i mitt eget hodet. Og utveien er en av disse alternativene ovenfor. Kjære, fortell meg; Hvorfor skal livet ha så mye å by på fra minussiden av skalaen? Hvorfor er det i bunn og grunn bare ett alternativ, ett eneste svar på alt; du må kjempe videre? Jeg kan forstå det om man kjemper for noe. Men jeg aner virkelig ikke hva jeg sloss for. Atter et veiskille som dette?
Litt sånn stemning jeg har nå... Kanskje.
<3
SvarSlettOg eg anar jo sjølvsagt som vanleg ikkje kva eg skal seie. Men, det er litt tomt her oppe no, sjølv om du jo måtte reise, så det var greit. Me snakkast uansett etter jul! <3 Helene